Jeg jobbet med en ung mann, en av de mange barneflyktningene som har kommet alene til Norge. Han hadde mange vonde opplevelser og traumer med seg i bagasjen, og en historikk med avbrutte tiltak og aktiviteter. Han var alltid høflig og imøtekommende, og flink til å prate for seg. Han var lett å like, og alle som traff han ble møtt med et smil. Tross vonde opplevelser som ingen i så ung alder skal trenge å oppleve, var han ressurssterk og svært kreativ. Musikken var hans fristed.  Samtidig ble også rus brukt som en flukt fra de vonde minnene og selvmedisinering av angsten.

Vi hadde mange samtaler om interesser og ønsker for fremtiden, og han var opptatt av å få seg en jobb, slik at han kunne forsørge barnet sitt. Vi var i kontakt med mange arbeidsgivere, og han fikk prøve ut ulike arbeidsplasser. Dessverre var det ofte et steg frem, og to tilbake. Han slet med oppmøte, rusen tok mye plass og musikken ble ofte første-prioritet. Drømmen om å leve av musikken sto sterkt. Vi hadde mange samtaler om hvor godt det er å ha musikken som et fristed, men at man også trenger en inntekt som er stabil mens man jobber mot drømmen sin. Likevel slet Han med å finne motivasjon i de jobbene vi prøvde ut.

Etter en stund valgte jeg å snu litt på tilnærmingen min, som gjerne trekker seg mot A4-jobber som man tenker er oppnåelige dersom man ikke har utdanning eller arbeidserfaring. Jeg tok kontakt med et firma i underholdningsindustrien og spurte om et møte. I enighet med brukeren delte jeg hans historie for lederen, og spurte om det fantes muligheter for at han kunne få en praksisplass. Arbeidsgiveren kunne ikke garantere jobb, men var positiv til at han kunne få komme på et møte. Vi ble enige om viktigheten av å spille med åpne kort med arbeidsgiver. Han fortalte hvor viktig interessen hans var for han, og drømmen om å en dag kunne leve av dette. Samtidig delte han sine utfordringer med rus, men ønsket om å være rusfri. Arbeidsgiver møtte han med forståelse, og forventninger. Han kunne få en fleksibilitet i jobben, den han startet noen dager i uken, og kunne gi beskjed dersom angsten tok overhånd en dag, og han ville bytte dag. Vi ble enige om at han ikke skulle ruse seg når han skulle på jobb.

Brukeren var i praksis hos firmaet i noen måneder, og hadde i stor grad et stabilt oppmøte. Han fortalte meg at det var spennende å være i en verden han selv så opp til. Arbeidsgiver var strålende fornøyd med innsatsen hans, og begynte å snakke om reelle muligheter for lønnet arbeid på sikt.

Etter en stund fortalte brukeren at selv om han trivdes på jobben, og var glad for muligheten han hadde fått, ønsket han å avslutte praksisen. Han hadde bestemt seg for å flytte for å bo nærmere sin familie. Han var takknemlig for å ha bli møtt på sine interesser og tatt på alvor rundt hva han ønsket ut av livet. Selv om han valgte å avslutte praksisen, endte han opp med en annen jobb etter noen måneder, og var selvstendig og selvforsørget. Jeg tror at praksisen hos firmaet vel så mye handlet om at han opplevde å bli sett, hørt og anerkjent for sine styrker, av både meg som veileder og arbeidsgiver. Og at dette førte til en tro på seg selv og sine evner, og etter hvert at han tok et selvstendig valg for seg selv hva som var viktig for han, nemlig å bo og jobbe nærmere familien sin.