En oktoberdag ble grunnmuren i livene våre endret. Det var egentlig en vanlig dag, men viste seg å bli noe helt annet. Vår da 14 år gamle sønn gikk ikke på skolen – i stedet flyktet han med panikkanfall inn i skogen for å få en slutt. I en tekstmelding fra ham sto det: «Jeg orker ikke mer». Klokken ti fant vi ham klissvåt og forfrossen.

Han gikk ikke lenger på skolen etter det – ikke på den måten man skal gå på skolen. Han havnet i langvarig skolefravær og ble en skolevegrer. For ham – og for hele familien – begynte en lang og strabasiøs reise.

I dette utviklet han gradvis psykisk lidelse med mye angst. Han følte skam og skyld for ikke å klare å være på skolen. Vi gikk på utallige møter. Møter med skolen, møter med psykologer, møter med BUP. Vår sønn, og vi som familie, ble en byrde i et allerede anstrengt system, i skolen og i helsevesenet.

Litteratur og kunnskap om skolevegring hjalp lite. Det var svært lite kunnskap i Sverige om fenomenet, nesten ingen nasjonal forskning, men bare fra andre land og fra en helt annen kontekst enn vår. Som familie kjente vi oss ikke igjen i det hele tatt, og på alle møtene vi deltok på, følte jeg at jeg hadde mest kunnskap i rommet om folk som satt hjemme – og jeg hadde ingen kunnskap i det hele tatt.

De fleste vi møtte var omsorgsfulle, bekymrede og villige til å hjelpe. Til tross for dette la vi fortsatt merke til de underliggende verdiene som eksisterte og fortsatt eksisterer. Hva var galt med sønnen vår? Hva var galt med oss som familie? Vi var blitt en avvikende familie. Familien som brøt samfunnsnormer og forventet atferd.

Vi ble møtt med kommentarer som:

«Struktur og krav er viktig…»

Da vi til tider nesten bar sønnen vår til skolen og forlot ham, selv om vi hadde sett hvordan angsten bokstavelig talt lyste i øynene hans.

«Unge mennesker er for skjøre i dag og kan ikke takle krav…»

Samtidig har vi sett hvordan sønnen sakte har brutt sammen som person, fordi han i årevis har slitt med å være i et miljø der han aldri har hatt det bra, fra første skoledag.

«Skolevegrere er et arbeidsmiljøproblem for oss lærere…»

Samtidig som vi satt i mørket på rommet til sønnen vår og spurte om han virkelig ønsket å dø.

Gjennom denne perioden og fortsatt i dag kjemper vi som foreldre med etiske dilemmaer. Vi valgte å få sønnen vår, vi spurte ham aldri om lov. Deretter fulgte vi de krav og normer som finnes i livet, i vårt spesielle samfunn. Han begynte på skolen basert på den obligatoriske skolegangen vi har, og til tross for stor misnøye og dårlig trivsel fra første dag, var det fortsatt forventet at han skulle være der – hver dag i flere år. Han hadde ikke noe valg. Hver dag krevde vi at han skulle håndtere dårlig humør gjennom banaliteter: Ikke alt kan være morsomt, det blir bedre når du blir vant til det, og det er viktig å vite hva som kreves i livet. Han måtte bære alt ansvaret selv. Da han ikke orket mer og flyktet fra skolen den oktoberdagen, måtte han fortsatt bære ansvaret for noe han ikke hadde vært med på å skape.

For gjennom hele vår reise etter denne hendelsen var alt søkelys på ham. Han skulle forstå, han skulle gå på møter med helsesykepleier, til møter med rektor, til møter med lærere, til møter med psykologer, til møter på BUP. Han skulle gjennomgå behandling. Han skulle bli utsatt for sin frykt og vurdere sin angst på forskjellige skalaer. Han skulle utredes.

For kan det være at vi skaper en norm, et krav om normalitet, og samtidig utvikler forestillinger om hva som er rett og galt og hva som avhenger av hva? Og når det er avvik (som vår sønn), fokuserer vi all vår oppmerksomhet på den eller den som avviker? Hva er galt med deg? Og kan det være… at vi da prøver å «kurere» dette avviket pakket inn som å hjelpe og støtte. Og betyr ikke det virkelig at vi sykeliggjør, sykeliggjør, den avvikende oppførselen?

For hvorfor skal alt fokus være på sønnen vår – hvis det ikke var det? Han måtte bære ansvaret for at vi sviktet. Og i det ble hans selvbilde formet – hans syn på seg selv i forhold til sitt fremtidige liv.

Vi vet nå at han ble behandlet for angst, selv om han burde ha fått hjelp med stressmestring. Vi vet også i dag at hans psykiske lidelse forsvant da kravet om å være på skolen forsvant – og kravet om behandling forsvant. For til tross for snille og velmenende yrker og voksne, hjalp det ikke sønnen vår, så lenge han så på seg selv som den syke, som den som tok feil, som den som skulle helbredes.

Vi lurer i forhold til hva – og forstår nå at vi ble møtt med en generalisert og ikke oppdatert kunnskap om hjemmesittere, snarere enn med kunnskap basert på vår sønn og oss som familie.

Leonard Cohen, Stephen King, litteratur, film, musikk, nærmeste familie og et sett med krav som han kontrollerer selv, har gjort sønnen vår frisk. I dag lever han ikke opp til alle samfunnsnormer og har en lang reise foran seg. Men han er frisk. Han har fått tilbake tilgangen til evnene sine. I dag har han nådd videregående skole gjennom en svingete vei.

Vi har søkt og jaktet inni oss i årevis – og vi har søkt og jaktet i våre institusjoner. For hvorfor fokuserte vi så mye på sønnen vår og ikke på skolen? Hvorfor fokuserte vi på hans oppførsel og ikke på generell oppførsel på skolen? Hvorfor fokuserte vi på hjemmemiljøet og ikke på skolemiljøet – i utgangspunktet? Hvorfor skal han ha skylden og ikke oss? For sønnen vår er ikke unik. Han er en av mange; Mange blir skadet i det skolemiljøet vi tilbyr. Og det blir ikke alltid hjulpet, eller rettere sagt passer, i behandlingsmetodene som tilbys i helsevesenet.

Kan det være at vi lager sterke ideer om hva som er rett og galt og hva som bør gjøres – og så pakker dette inn i «profesjoner» og «oppgaver»? Og at vi i disse generelle trosretningene begrenser det normale, det forventede og deretter fokuserer på det som avviker i stedet for på vår egen tro? Og gjør vi dette i vår søken etter sikkerhet og stabilitet for oss selv i utgangspunktet, i en verden som blir stadig mer kompleks og mobil, i stedet for de vi skal hjelpe og støtte?

På en tur i skogen i forrige uke stoppet vi ved en bekk som var i ganske stor fart. Vannet som er i bevegelse blir rent, friskt og drikkbart. Det stillestående vannet blir foreldet, usunt og udrikkelig. Er det slik vi jobber? Vi omorganiserer, gjør om oppdrag og gir nye navn til ting… Vi er på farten og mange er revet med av dette. Men hvor mye bevegelse er det i vår tro og i våre verdier? Er det at vi omorganiserer våre aktiviteter, i stedet for å omorganisere våre tanker?

Ligger det i valget mellom å fokusere på manualer, indikatorer, retningslinjer og prosedyrer, i stedet for på menneskene foran oss, at vi mest sannsynlig vil dehumaniserer våre institusjoner? Og hva er konsekvensene av dette for enkeltpersoner, for mennesker?

Sønnen vår er en annen person i dag enn han var før oktoberdagen. Forhåpentligvis kan han en dag se tilbake på de årene av livet sitt og tenke at det har gjort ham til et bedre menneske. Og kanskje vil hans erfaringer gjøre oss bedre, vi i samfunnet som skaper normer og verdier som ligger til grunn for våre institusjoner?

Vi håper det – selv om prisen sønnen vår måtte betale var for høy!